Filmanalyse: The Notebook

The Notebook


Tittel: The Notebook (Dagboken)
Sjanger: Kjærlighet, drama
Skuespillere: Gena Rowlands, James Gardner, Rachel McAdams, Ryan Gosling
Utgivelses år: 2004
Varighet: 2 timer

                                                        Hva handler filmen om:

Filmen handler om en mann og en kvinne som bor på et pleiehjem for eldre. Han leser en historie fra en dagbok, for kvinnen som lider av sykdommen Alzheimer. Dagbokhistorien handler om en sommer der to unge mennesker, Allie og Noah forelsker seg. Hun kommer fra en rik, konservativ familie, han fra en fattig og uformell.  Året var 1940, på den tiden var ikke forhold på kryss av samfunnsklasser akseptert bland overklassen. Derfor splitter foreldrene de unge turtelduene, fordi de mente at Noah ikke var bra nok for Allie. De lever fra hverandre i 7 år bærende på et savn. Noah skrev brev til Allie hver dag i et helt år, uten at hun noen gang fikk brevene. Under 2. verdenskrig jobber hun som sykesøster, der hun møter en rik foretningsmann som hun senere blir forlovet med. I løpet av bryllupsforberedelsene ser hun en artikkel om Noah i den lokale avisen. Han har realisert drømmen sin om å fikse på et 200 år gammelt hus. Allie bestemmer seg for å oppsøke han, der også følelsene de hadde for hverandre dukker opp igjen. Allie må derfor bestemme seg for hvilken vei hennes hjerte vil gå.  Men, du glemmer aldri din første kjærlighet.

VIRKEMIDLER:

Handlingsgangen:

Handlingen hopper frem og tilbake i tid, der vi først starter på pleiehjemmet i nåtid. Deretter går man tilbake i tid, der man får se hvordan de møttes, og frem og tilbake så si hele tiden. Ender tilslutt der filmen startet i nåtid.

Konflikter i filmen:

Konflikter gjennom filmen er samfunnskillet mellom personene, og at kjærlighet ikke kan baseres på status i samfunnet. På den tiden handlingen er fra, var det utenkelig at man skulle være sammen med mennesker fra andre samfunnsklasser. Derfor ville ikke foreldrene til Allie at hun skulle ha noe med Noah å gjøre, noe som skaper konflikter. Moren holdt også brevene som Noah skrev skjult for Allie, for å hindre dem i å være med hverandre, og at hun heller skulle satse på en rik mann.

Lyd/Bilde:

I den første scenen ser vi en person, som er ute og ror på et stille vann i solnedgangen. Solnedgangen gir en rød, og varm farge, og det spilles rolig pianomusikk, som flyter i takt med båten.  Med slike virkemidler, kommer vi i den rette stemningen, og vi ser med en gang at det er en film som skal ta oss med på en trist, hyggelig og en stemningsfull reise.  I tillegg ser vi noen fugler fly rundt, som er et tegn på fred. Det er også filmet i et rolig tempo, der bildene glir i hverandre.

Naturlige lyder er også med på å skape en stemning i filmen. For eksempel på tivoliet, der man hører latter og karuseller i bakgrunnen. I andre scener, der biler kjører forbi, Allie som hopper i vannet, bølger som treffer land, fuglekvitring, regn, torden og gresshopper.

I en av de siste episodene i filmen, er Noah og Allie ute i en robåt med fugler som svømmer rundt dem. Lyden av årer som treffer vannet i en rolig bevegelse, med lett fløytemusikk og en hyggelig dialog, gjør at vi blir emosjonelt engasjert i det som foregår.

Etter hvert begynner det å tordne og regne noe som er med på å skape en økt spenning, i tillegg til nye fargetoner og lyssetting. Dette er en intens og en av mine yndlingsscener da det begynner å regne, og de begge finner ut at det er de som hører sammen.

På noen steder har de valgt å ta bort musikken, for at vi skal fokusere på dialogen.

På slutten da paret ligger på sykehuset har de fått til stemningen ved å bruke en kald, blåfarge sammen med musikken, slik at vi som seere blir følelsesmessig berørt.

Filmen har også to scener der Noah og Allie danser sammen som unge i begynnelsen, og i slutten av filmen når de er gamle. De har valgt å bruke samme sang, slik av vi kan trekke en parallell mellom parene.

Kameraet har også et rolig tempo, og riktige bruk av lyd, noe som har fått frem de følelsene som var meningen å få frem.

Kostymer:

I tillegg til at årstallet blir nevnt, da vi går tilbake i tid for å se hvordan de møttes, skjønner man hvilket årstall det er ved å se på klærne, håret og væremåte.

Allie, bruker kjoler som går rett under knærne, noe som er typisk for den tiden. Håret er enten krøllete eller fint satt opp. Noah, som kommer fra en mer fattig familie, bruker også typiske klær fra den tiden.

Måten man også ser hvordan tiden går, er på for eksempel skjegget og håret til Noah, og Allie har fått en mer voksen stil.  

Min mening:

”The Notebook” er en sterk, kjærlighetsfilm om to personers første kjærlighet. Den er gripende, trist, og ikke minst god. Etter filmen satt jeg igjen med en sår, men likevel varm følelse, som tyder på at filmen virkelig har satt spor hos meg. Det er en av mine yndlingsfilmer, og jeg gråter hver gang jeg ser den. Det at de hater hverandre like mye som de elsker hverandre, og vil ha hverandre men ikke kan, gjør filmen veldig sårbar og verdt å se. Filmen passer for folk i alle aldere, og kan sees av både gutter og jenter. Jeg anbefaler alle å se den, og gir den terningkast 6!

 Her kan dere kose dere med trailern:

-Caroline

Kilder:

-Filmen
-http://www.filmweb.no/trailere/article70440.ece
- http://www.nfi.no/barnunge/skolefilmutvalget/filmanalyse.html
-Wikepedia
-http://www.lydogbilde.no/the-notebook.4600001-45380.html