Sider

fredag 19. november 2010

Dette er bloggen vår!

  • Jonas: Teater
  • Caroline: Film
  • Eva: Musikkvideo
  • Merete: Reklame
  • Erlend: Avis

torsdag 18. november 2010

USA, here I come!

Lesere, jeg har noe jeg gjerne vil meddele: Jeg reiser til USA neste år! STS Education har gitt meg plass i sitt utvekslingsprogram, og alle søknadspapirene er ferdig utfylt og postet. Sikkert femti ark som definerer "meg" slik at jeg skal få en vertsfamilie som passer meg best. Yesda! Det hele er selvfølgelig utrolig spennende. Tenk å få dra til selveste US, og bli der 365 (+/-) dager. Hamburgere hver dag, bitchy cheerleadere, deilige menn i fotballdrakt, vilt med halloweenfeiring og alle slags festligheter du måtte komme på.

Grunnen til at jeg vil dra er at jeg kjenner følelsen av "Jesus, nei, huff, tre år med vanlig skole til" som noen av dere også garantert kjenner til, tror jeg. Løsningen sto klart for meg; ta et av de tre årene i utlandet! Det er rart at ikke flere gjør som meg og mine think-a-likes. I mine øyne er dette den ultimate muligheten til å overleve videregående med gnisten i behold! Det er ikke for sent ennå, dere.

Jeg tenker å forsøke å prøve på å klare å holde i gang en blogg mens jeg er på den andre siden av kloden. Jeg startet en blogg i mai i år, men de siste månedene har jeg liksom ikke orket å fylle på med interessante innlegg om mitt supre liv. Kanskje jeg gjør det snart? Jaja, om dere er interesserte i å høre mer om dette eventyret jeg begir meg ut på kan dere bare følge med på: www.iloverain.blogg.no.

C u l8r, p9ngr! (...see you later, peninger. Oh Lord, I'm such a nerd.)
- Merete

Ungdom og utsjånad

Folkens, no har eg skreve eit kåseri om at ungdom i dag er altfor opptekne av utsjånaden sin. Dette var ein oppgåve vi jobba med i førre norsktime, og no er verket tilnærma ferdig. Det er berre eit førsteutkast, men dykk får kose dykk med det uansett! Det er sjølvsagd skreve på nynorsk – eg elskar Ivar Aasen.
______________________________________________________________________

Ungdom i dag er altfor opptekne av utsjånaden sin. Dei er faktisk så besette av å sjå bra ut at dei ofrar søvn og fornuft for tid framfor spegelen! Alt handlar om hår, sminke, klede og tilbehør, og sjølv gutar har latt seg føre med denne bølgja av skjønnheitshysteri. Nokon av dei brukar til og med sminke, enda det virke meir maskulinitetsdrepande enn forfinande, synast no eg. Eg som kvinne har full forståing for andre kvinner sitt behov for litt sminke, behovet for kjensla av å vere vakker, men menn burde no ein gong vere menn. Heldigvis er det berre ein ubetydeleg brøkdel gutar som ikkje meiner det. Av jentene er det derimot berre brøkdelar som ikkje sminkar seg.

I friminutta er vanlegvis toaletta fylt til randen av jenter med diverse kostar som gjer iherdige forsøk på å sjå seg sjølv i den blanke plata på veggen. Når vesle meg opnar toalettdøra og kjem for å gjere mitt fornødige, tyt det menneske ut, og eg blir nærmast slått overende av ein bøling sminkande personar. Nesten i kvart fall. Sjølv er eg er absolutt ikkje så ille når det kjem til sminking!

Kvar dag vaknar eg klokka sju. Eg reiser meg opp og lar ein foss av mørke lydar gli ut mellom leppane mine mens eg gjer eit tappert forsøk på skru tida tilbake slik at eg kan bli liggande i senga eit par timar til. Æsj, vanlegvis får eg det ikkje til. Visarane på klokkeskiva tikkar rytmisk mot fem minutt over sju, og humøret mitt tikkar nedover mot svart. Eg gir opp og lar dyna falle… Og angrar med ein gong på at eg plasserte ein spegel ved senga mi i fjor; håret mitt står til alle kantar, auga mine er ramma inn av svært tiltrekkjande mørke ringar, og trongen til å hoppe i dusjen overgår lengsla etter søvn. Etter ti minutt under vasstrålen har eg henta meg inn. Eg traskar ut av paradis, og gjer meg klar til å rette opp skadane nattesøvnen har forårsaka. Først på med ansiktsreins, så på med hudkrem, deretter litt augeskugge, eyeliner neste, maskara, dekkstift, pudder og vips er eg ferdig! Når eg no skriv dette føler eg meg plutseleg som ein sminkeversting, men eg minnar meg sjølv på at eg verken brukar foundation, rouge, lipliner, lipgloss, hårspray eller resten av arsenalet mange andre jenter er stolte eigarar av, og eg følar meg med ein gong betre. Kvinner  kan overdrive. Ja, dessverre er ikkje alle like merksame på at ”less is more”, på at det ikkje gjer deg det minste vakrare jo meir sminke du lessar på, eller jo meir hårspray du heller i håret.

Likevel er det visst mange som trur det. Folk står opp ein time tidlegare enn det som er naudsynt berre for å forstørre ansiktsmassen sin med ein centimeter, og håret med ti. Korleis har det blitt slik? Kven veit? Det eg faktisk veit er at det går nedover på skjønnheitsbarometeret for norske ungdom i staden for oppover. Nå ja, ikkje all ungdommen så klart; det finnast dei som berre får alt til å klaffe, klarar å gløde blant dei andre. Noko av det kan vi klandre gode gen for – då føler vi oss litt betre med ein gong, men dei gjer noko riktig også. Kanskje burde vi lære av dei før det er for seint, før alle blir meir opptekne av å sjå på seg sjølv i spegelen enn å sjå andre inn i auga. Vi må roe ned. Held det ikkje med litt maskara?

Nei, det held ikkje med litt maskara, og det gir meg lyst til å gjennomføre eit eksperiment: Når eg blir verdsherskar skal eg stoppe sminkeproduksjonen – berre for moroskuld. Eg mistenkjer at det ville hatt stor innverknad på det sosiale livet til jenter; ingen vil gå ut utan sminke på – med unnatak av Yvonne Murray som kler sin naturlege glød. Kanskje rasar heile samfunnet saman, kanskje er vi avhengige av å tro vi ikkje er stygge bare vi tar på sminke. Ja, når eg blir verdsherskar skal eg finne ut kor opptekne vi eigentleg er av utsjånaden vår. Ungdommen skal få lide. Om alle fell til bakken er påstanden min bevist, er vi definitivt for opptekne av utsjånaden.
______________________________________________________________________

Av: Merete Stene

Kilder: 
- http://www.media.allerinternett.no/php/obj.phpi?o=3381879&w=705&h=0&ee=1264850564 

Eit kåseri om alder

Alder er ikkje berre eit tall, det er også ein livsstil. 18 er ein alder alle gleder seg til heilt frå ein fyller tolv år. Man kan køyre bil, motorsykkel, avgjere over seg sjølv og kjøpe alkohol (ein kan faktisk nyte han og). Men det å fylle 40 er ikkje fullt så kult. Dette er altså eit problem. For kvart år som går blir ein eit år eldre. Merkeleg? I grunn ikkje, sånn er det berre, sjølvom mange ikkje innser det.

Då eg var yngre, hugsar eg kor sakte tida gjekk. No som eg går på vidaregåande skule forsvinn dagane fortare enn eit jagarfly med medvind. Av einkvan grunn blir ein eldre. Eg òg. Sjølvsagt blir eg det, «deal with it», men eldre menneske i ein alder av, til dømes 40, vil ikkje vere meir enn 25. Kva får dei til å tru at verda ikkje går vidare? Følgjer dei ikkje med? Til og med eit spedbarn vil forstå dette. Når vaksne (som dei helst vil bli kalla) innser at dei er over 30, får dei panikken, og lauper rundt i ring. Eg husker da tanta mi blei 40, da bleika ho håret, kjøpte seg rosa joggedress. Ikkje nok med det, hun laga seg også facebook, og begynna å bruke ord som lol og k9z.

Alt dette for at dei skal føle seg yngre. Den psykiske helsa altså, det er alt. Og kva er eigentlig den psykiske helsa? P-sykisk? Eg lurer på kvar p-en kjem inn i bilete, greitt nok er det mange Pappskallar her ute, men kva med resten. Helse er noko ein ikkje eingong kan sjå med det blåtte auget. Kvifor ikkje? Men ein ting som er sikkert, når eg blir over 40 skal eg leve livet på meir normalt vis. Eg skal jo ikkje innom overgangsalderen. Det er trass alt noko ein avgjer sjølv det, iallfall i følgje mor, når ho klagar på far sine rare ider. Det dukkar òg opp mange diskusjonar, til dømes om ein skal pusse opp badet eller soverommet. Dette må vere noko som blir eit problem for dei over 30. Det er tross alt ingen unge par på skulen som kranglar om akkurat dette. Teke litt ut av samanhengen? Kanskje, men poenget er at ein faktisk blir eldre.

Så kvifor ikkje gjere det bestet ut av situasjonen, like gjerne. Kjøp deg ei svart t-skjorte der det står «Halvveges til 80». Sett på Wenche Myhre songen «66 år», gløym «Autofil» eller «ViMenn», no er det «Kamille» eller «Vi over 60» som rår, start ein syklubb. Og når fredagen kjem, kos deg med Julekake og Skavlan på NRK1. Kva for eit herleg liv!

Da har snøen kommet dere!

Hei alle sammen! 

Mange av dere er sikkert kjempe glad for at snøen endelig har kommet. Da kan man ake, stå på ski, gå på ski, drikke kakao, og pakke seg inn i gode og varme klær. Selv om det er utrolig kaldt, synes jeg det er bra at snøen har kommet. Man går egentlig bare og venter nå sent på høsten uansett. Jeg synes snøen er med på å skape julestemning, og nå klarer jeg nesten ikke vente til jul!
Her er noen bilder som ble tatt i ettermiddag! Håper dere får en fin kveld alle sammen!

Er det flere som gleder seg til jul?<3 

Nam, kakao :)

Vakkert

Tussi sine fotspor (kattepusen min)









- STOR KLEM FRA CAROLINE 



Hardrocker'n Jesus



Den legendariske rockeoperaen Jesus Christ Superstar skriven av Tim Rice (tekst) og Andrew Lloyd Webber (musikk) har denne hausten gått for fulle hust på Hovudscenen på Det Norske Teatret. 
 
 
I 1970 kom rockeoperaen ut på plate, og gjekk til topps på hitlistene i USA. Filmen frå 1973 har òg blitt ein klassikar. Historia skildrar Jesus’ siste dagar med musikk, rock og dans som ramme, noko som vekte både protestar og jubel. 
Vokalisten Hans-Erik Dyvik Husby frå Turboneger er ein av dei verkeleg store norske rockestjernene. Bandet har ein stor fanskare både heime og internasjonalt. Turboneger er særleg kjend for dei spektakulære sceneshowa og den unike death-punken. Når Hans-Erik Dyvik Husby no tek steget frå musikkscenen til teaterscenen måtte det bli i hovudrolla som Jesus i Jesus Christ Superstar. 
Erik Ulfsby har regi på Jesus Christ Superstar. Han gjorde stor suksess i fjor med kultframsyninga Jungelboka på Det Norske Teatret. Her er handlinga lagt til ein mørk asfaltjungel og framsyninga er proppa med popkulturelle referansar, elektronika, break og hiphop.


I Det Norske Teatrets utgåve av Jesus Christ Superstar ønskjer vi å plassere historia tydelegare i samtida vår. Kven har Jesus rundt seg? Kva gjer han opprør mot? Kven solidariserer han seg med? Og kven er motstandarane hans? Oppsøkjer Jesus Bispemøte eller uteliggjarar, stortingsrestauranten eller Plata? 
Kven vil samle seg rundt Jesus som disiplane hans, og kven vil dømme han? 

Regissør Ulfsby og rockar Husby har funne kvarandre i ønsket om å lage ein versjon av Jesus Christ Superstar som igjen gjer Jesus til ein aktuell opprørar. Scenografi i Jesus Christ Superstar er ved Nora Furuholmen, kostyme ved Even Børsum, koreografi ved Belinda Braza og musikkprodusent er Atle Halstensen.


XoXo /Jonas!

søndag 14. november 2010

Filmanalyse: Løvenes Konge


LØVENES KONGE


Handlinga: 

Løvenes Konge (original tittel: The Lion King) er ein Oscar-belønna animasjonsfilm. Filmen handlar om ein ung løve i Afrika som heiter Simba. Faren hans, Mufasa, er kongen i Løverike. Han har ein slem bror som heiter Scar, som vil gjere alt for å vere konge. Han har også planar om å drepe Mufasa og Simba. Planen med å drepe kongen vert vellukka og han får Simba til å rømme. Scar seier at Simba har skulda for at faren vart død. Han ber derfor Simba om å springe sin veg og aldri kome igjen att.  Derfor blir Scar sjølv konge, og får Løverike for seg sjølv. Simba vaknar etter kvart  opp på eit heilt framand stad, langt vekk frå løverike. Der møter han Timon og Pumpa. Simba, Timon og Pumba blir bestevenner, og etter kvart har Simba nesten heilt gløymt alt som har skjedd i fortida. Etter at mange år har gått, kjem det eit uventa besøk. Ein løvinne frå løverike, Nala, som vart Simbas bestevenn då dei vart små. Ho fortel at Løveriket er heilt øydelagt no som Scar var konge. Ho overtala han til å vere med tilbake til løveriket, der han kjempe mot onkelen sin, slik at han sjølv kan vere konge. Simba vinn kampen mot Scar, og blir den nye Løvenes Konge. 

Hovudkarakterane:

Vi får sjå mange dyr i laupet av filmen, men det er dei viktigaste karakterane som har fått namn. Simba er hovudpersonen i filmen, og Kong Mufasas son. Vi møter også Nala, som er Simbas venninne, noko som utviklar seg til noko meir når dei blir eldre. Mufasa er ein respektert Konge, og Sarabi er kona, og mora til Simba. Rafiki er den morosame apekatten, som er den trufaste hjelparen til kongen. Timon er ein smart marekatt, som er Pumbas trufaste følgjesvenn. Pumba er eit stort vortesvin og òg Timon sin trufaste følgjesvenn. Zazu er ein fugl og ein nær ven av Mufasa. Han er også Simbas barnepassar. Scar er ein sjalu og dystar løve. Han har nokon hyenar som er hans medhjelparar, i tillegg til å vere broren til Mufasa. 




 

Tema: 

Vennskap



 Bodskap:

Løvenes Konge har etter min meining fleire bodskap. Det eine er at dyra har sin eigen plass i livets sirkel. Det andre er at dei døde ikkje er borte, men fortsatt ein stad inn i oss. Eit anna er når Rafiki fortel Simba at man ikkje skal flykte frå sin forgang, utan å lære frå den. Men hoved bodskapen meiner eg er Timon og Pumbas ”Hakuna Matata”. At man skal ta dagen som den kjem, og at man ikkje skal henge seg opp i små detaljar. Men eg meiner også at eit av dei viktigaste bodskapane er at man skal stå opp og kjempe for det som er sitt.

Handlingsgongen:

Løvenes Konge har ein kronologisk handlingsgong. Vi startar med begynninga og avsluttar med sluten, utan å hoppe fram og tilbake tid.

Lyd, ljos og bilete:

Filmen er vakkert teikna, og inneheld fantastisk musikk, noko som er med å prege filmen.
I begynninga av filmen ser vi at sola står opp over den Afrikanske savannen, med afrikansk musikk i bakgrunnen. Deretter ser vi at dyra spring, går, hoppar og flyr mot Løveklippen, for å sjå på den nye løveungen. Her er kameravinklane brukt (bruka) forskjellige. Når dei til dømes filmar dei store elefantane, har dei brukt froskeperspektiv, får framheve at dei er store. Det same gjeld Mufasa. Dei har valt å filme i froskeperspektiv får å vise at han er ein mektig løve. Resten av filmen er i hovudsak filma i normalperspektiv, men med noko nærbilete for å få med kva dei gjer, og eit heilt bilete for å vise den fantastiske naturen.  

Ljoset er også brukt veldig bra. Et eksempel med det, er da to sjiraffar kjem gåande over ein klippe i skuggen, og ut i sola. Der står dei og ser på dyra som går så støvet fyk. Eit anna eksempel er når sebraene spring, og man ser skuggane etter dem. Når det gjeld fargar, har dei vonde fått mørke fargar. Dette er for å framheve det slemme, og vise ein kontrast mellom det vonde og det gode. Dei snille har fått lyse og klare fargar, som er med på å vise kjærleik og glede. Dette gjør også at barna skjønn kvem dei skal ”halde” med. Til dømes då Scar var konge, var alt i mørke dystre fargar. Då Simba vender tilbake blir graset grønt og alt blir til lyse fargar. I noen songar i filmen, har de valt å forandre på fargane på naturen og dyra rundt. Dette har dei gjort for å få meir humoristiske og spennene scener som man følgjer med på. For eksempel billene i songen Hakuna Matata.

En annen ting dei har greidd å få fram på ein fin måte er den Afrikanske naturen.  Kutteeffektane føregår naturleg. Det er få gonger det er ein brå overgang mellom dei ulike scenene. Som eit virkemiddel for å vise at tida har gått, ser vi at Simba vandrar saman med Timon og Pumpa, som liten og går over til voksen, i same scene på same stad.  Som eit anna virkemiddel har dei mange songar der løvene, og fuglen syng. Dette fenger barn og vaksne fordi alle lika sang og musikk.


Min meining:
Eg har alltid elska Løvenes Konge, og det vekkjer gode barneminna når eg sett den på. Det at eg, og mange andre framleis kan songane som er med i filmen, tyder på at det har vore gode virkemidla. Det er også fantastisk å sjå kor godt det er teikna og at filmen er så underheldene som den er.  Eg synast også at det er ein utruleg  god historie, som passar for både store og små. Eg( høyras) kanskje ut som ein veldig emosjonell jente no, i og med at eg sa kor mykje eg gret på min tidlegare analyse, men eg må innrømme at tårne mine rann da eg vart liten. Scenene som fekk tårane mine til å trille, i denne filmen var da Simba var heilt forlét, og ropte: ”Er det nokon her?” og da Mufasa døydde. Timon og Pomba har fått meg til å le mykje med sine morosame kommentarar og veremåte. Eg har kjent meg nervøs gjennom slåsskampar, og kjent på glede når løvene møtes igjen, og når Simba blir Løvenes Konge. Eg reknar også med at dei fleste har sett filmen, kanskje opptil fleire gonger, og er enig om at filmen er utruleg bra. Eg gir den derfor ein høg karakter. 5+



-Caroline 


Kilder: Løvenes Konge" filmen 

Shakira - Illegal

Shakira har saman med Lester Mendez skrive denne songen, og du finn han på hennar andre Engelske studio album, Oral Fixation Vol. 2. På songen har ho fått med seg den mexicanske artisten Carlos Santana, og det er eit musikalsk samspill mellom gitaren hans og stemma hennar. Songen vart sloppe 14. november 2006, og etter kort tid var han høgt plassert på chart lister over heile verda. Sjangeren er soft rock . Shakira har saman med Luis Fernando Ochoa vore med på å produsere musikkvideoen


Tema og ytre handling
Temaet er utroskap, svik, og det å gje men å ikkje få noko tilbake. Dette kjem tydeleg fram i både sangteksten og musikkvideoen. "Who would have thought that you could hurt me.. the way you've done it, so deliberate, so determined.." Det er desse linjene Shakira startar songen med, og det tydeleg at det er han som har såra henne.

Filmen vart spila inn i Mexico City, 17. oktober 2006. Handlinga føregår i ein bokse hall, vi ser at Shakiras kjærast er ein boksar , og vi får sjå tilbake på gode stundar dei har hatt. Kva som skjer i musikkvideoen og det ho syng er sterke kontrastar heilt opp til slutten av musikkvideoen, og det gjer at ein blir noko påverka av teksta, og ein får lyst til å sjå ferdig, og finne ut korleis dette utviklar seg.
Det vekslar mykje mellom provoserande og urolege bilete, når to boksere slost i ringen, og når det bryt ut i ein kamp mellom publikum seinare i videoen, og rolege, sårbare bilete, når vi berre ser Shakira, eller når ho pleier han etter ein kamp.

Verkemiddel og kamerateknikk
Heilt i starten er det brukt rask klipphastighet, og det er ikkje filma stødig. Dette gjev oss innblikk av at noko skjer, og vi før nestan ei kjensle av å vere på boksekampen. Det blir filma i svart kvitt, og av heile settingen får ein ei kjensle av at handlinga ikkje føregår i nåtid, men at han er sett til noko rundt 60-talet.

Når kameraet er på Shakira, vekslar det mellom å vere langt unna og heilt nær ansiktet hennar. Kor tett opptil vi kjem ein person i ein musikkvideo har mykje å seie for der tett vi følar at vi kjem på ein person. I denne videoen er det ein klår fjernhet når Shakira filmast frå hold, medan når vi kjem tett på henne, ser ho aldri direkte i kamera. Dette forsterkar kjensla av denne fjernheten, samstundes som vi kjem tett nok på henne, til å skjønne at ho er sårbar og trist.

Mannen ser vi derimot nestan aldri i nærbilde, bortsett frå når han er i kamp. Dei få gongene vi kjem tett på han, er når han boksar, det er sånn vi blir kjent med han. Det at han er filma mykje medan han boksar gjev ei kjensle av at boksingen er han største prioriteten. I starten av videoen blir filma han frå sidan og bakfrå, igjennom dette blir han framstelt som ein sterk person. Han blir òg filma i froskeperspektiv, som gjer at han virkar mektig. Plutseleg snur dette når han tapar kampen. Då er sit han, og Shakira står føre han, og ho blir framstelt som den høge og sterke og han den svake sårbare.

Det er brukt mykje jordfarger i videoen, svart, brunt og grått går igjen saman med kvitt og ferskenfarget. Igjennom heile videoen er det lagt på ein effekt så det ser litt blurry ut, og det er vanskeleg og si om det skal virke drøymande, eller som ein avstand. Éit anna verkemiddel som er brukt, som eg ikkje la merke til før eg hadde sett meg ordentleg inn i videoen, er at igjennom heile videoen, i blant alle menneska som er der, er Shakira den einaste kvinna. Dette kan tyde på, at ho følar seg som den einaste kvinna i liva hans. Difor blir det ein ekstra kontrast når det plutseleg dukkaren opp ein anna kvinne på slutten. Den tydelegaste kontrasten i filmen er Shakira i ein raud kjole, som ser ei ukjend kvinne i blått kome inn og kysse kjærasten hennar etter han har vunne kampen. Fargevalgene på kjolane er nok ikkje tilfeldige, Shakira i den raude kjolen sin kan vere eit symbol på kjærleiken hennar for mannen, ho var der òg når han tapte, og som ein kontrast til dette blir blå ein kald farge samstundes som han kan forbindast med rikdom, ville denne kvinna ha vore der om han tapte?

Forholdet mellom tekst, melodi og bilete
Det er ein klår saman heng mellom teksta og videoen, men det kjem ikkje fram før heilt på slutten. Etter å ha jobba mykje med dette, har eg òg skjønt at heile videoen er éit tilbake blikk på den kvelden kor Shakira fann ut at mannen var utro, men dette skjønte eg ikkje før eg la merke til at heilt på slutten, når Shakira snur seg og går ut, og det plutseleg ikkje er nokre menneske rundt henne.
For meg, er det heilskapen som gjer sterkast inntrykk, men viss eg skal fokusere på musikkvideoen tyder ikkje teksta så mykje, medan viss eg fokuserer på teksta tyder ikkje musikkvideoen så mykje. Det som gjer det heile litt vanskeleg å seie er at Shakira syng om kva ho følar i ettertid, men heilt fram til slutten av videoen trur vi at videoen er nåtid og ikkje éit tilbakeblikk.

Meininga mi
Dette er ein av mine yndlingssanger, og det var ein av grunnane til at eg valde å analysere denne songen. Eg syntest Shakira har ei utruleg stemme, og eg har alltid likt denne videoen. Etter analysen har eg berre fått endå meir sansen, sjølv om eg har høyrt songen og sett videoen mange gonger, er eg endå ikkje lei. Han tyder kanskje endå meir for meg no, enn før eg byrja. Eg trur ikkje at ho har sikta seg inn nokre spesiell målgruppe, og denne musikken funker før alle øyre!

fredag 12. november 2010

Kåseri om årstidene

Hei:)
Idag har vi hatt i oppgave av vår norsklærer å skrive et kåseri på nynorsk. Jeg har ikke skrevet så mye innen denne sjangeren tidligere, så dere må gjerne si hva jeg kan gjøre for å bli bedre innen sjangeren.

Her kommer hvertfall kåseriet mitt:

Dei kalde årstidene
Hausten er fæl. Kva er vel ikkje verre enn å kome klissvåt og frysande heim frå skulen kvar einaste dag? Regnvêr, kaldt og forferdeleg vind. Hausten er ein årstid som ikkje er godt for noko som helst! Når eg sitter ved peisen med et ullteppe rundt meg og ein kopp kakao i handa, er det ikkje noko eg gledar meg meir til ein neste sommar. Eg sitter og draumar meg bort til varme sommardagar der sola skin og alt er problemfritt. Men innan sommaren kommer må eg gjennom ein kald og våt vinter. Heile vinteren går eg og gledar meg til dei varme dagane. Eigentleg kunne eg like gjerne gått i vinterdvale slik som bjørnene gjer. Sove frå alle problema og vakne opp til sol og sommar. Kor fantastisk hadde ikkje det vært?
Vinteren går langsamt, men endeleg kommer våren. Sommaren som eg har gleda meg til i eit heilt år har snart komen. Regnfulle og kjedelege vårdagar går langsamt bak oss, til vi endeleg kommer til årets høgdepunkt. Men med sommaren kommer også det same spørsmålet som eg spør meg sjølv kvart einaste år, kor blir han av? Alltid gleder ein seg til dei varme dagane, bading og sol, ferie og avslapping, og alltid følast det som heile sommaren regner bort. Eg kan hugse ein sommar for fleire år sidan. Som vanleg drar vi til vår hytte på fjellet, der eg hadde gleda meg til varme og bading i dei vakre fjellvatna. Eg hadde gleda meg til å sjå fjellet i den vakre sommarnaturen. Men dette ble ein stor skuffelse. To veker satt vi inne på hytta med ullteppe rundt oss med ein kopp kakao i handa mens vi så ut på det kallet veret, den tjukke tåka og det pøsande regnet. Det ga oss ein ordentleg hauststemning, men det er ikkje akkurat det eg hadde håpa på i sommarferien.
Resten av denne ferien ble ikkje mykje betre. Som vanleg var det bare eit par solskinsdagar før hausten igjen kommer tilbake. Det følast som at hausten alltid kommer i juli. Etter at sommaren har blitt ein einaste stor skuffelse går håpet mot at eg skal få ein snørik og kald vinter. Ein ekte norsk vinter! Eg begynner å tenkje på at vinteren ikkje er så ille likevel. Kor artig er det vel ikkje å gå på ski, stå på skøytar eller ha snøballkrig?
Er det ikkje merkeleg korleis vi alltid blir skuffa over årstidene og alltid gleder oss til den neste? Dei blir aldri slik vi ønskjer at dei skal bli, og alltid når vi er inne i ein årstid ser vi fram mot den neste. De få minna man tar med seg frå sommaren gjer at man gløymer at omtrent heile sommaren var bortkasta. Slik skjer etter kvar einaste årstid, man tar med seg nokre få minna og til slutt lurar man seg sjølv til å tru at heile årstida var fantastisk. Slik gjentar det seg kvart einaste år, kvar einaste årstid. Vi gleder oss alltid til det vi ikkje har.

--ERLEND--

torsdag 11. november 2010

Sjokkerande bileta frå norske pelsdyrfarmar!

Hei igjen alle saman! Denne uka har eg valt å analysere denne avisartikkelen som eg fann på Dagbladet:



Fordi dette er ei sak som eg brennar for, ønskjer eg å fortelje litt om mine eiga meiningar om saka heilt til slutt, men dette blir kort i og med at det eigentleg ikkje er ein del av hovudoppgåva mi. Derfor skal eg nå starte med å halde meg til saka, nemleg å analysere grundig korleis artikkelen er skrevet og bygget opp. Dette er ein nyheitsartikkel som er skrevet med eit formelt språk.
Kva fangar merksemda til lesarane?
Det første eg la merke til i artikkelen var filmen i starten. Dei hadde klippet saman fleire sjokkerande klipp, og mest sannsynleg hadde dei som lagde filmen valt dei mest overbevisande og sjokkerande klippane dei fekk tatt. Dette gjer at lesaren får eit inntrykk av at pelsdyr lider mykje, og dei som har lagd filmen får lesarane med på sin side. Dei som har laga denne filmen på starten av artikkelen er tydeleg imot pelsfarmar, og på dyras side.   
Skrifttype og skriftstørrelse
Det ein først legg merke til i ein avisartikkel er overskrifta. Mange les bare artiklar som har ein spennande overskrift, så dette er altså svært viktig. I denne artikkelen har forfattaren valt å lage ein sjokkerande overskift med mykje informasjon, slik at lesarane blir interessert i å lese vidare. Ofte er overskriftene mykje kortare. Skriftstørrelsen på overskrifta er veldig stor slik at man skal leggje merke til den.
Vidare kommer det ein kort underoverskrift slik at man raskt får vite kva saka dreiar seg om. Denne underoverskrifta er bare en slags innleiing til kva saka handlar om. Man leggjar også godt merke til denne underoverskrifta fordi den har stor og fet skrifttype.
Etter disse to overskriftene er det same skrift gjennom heile artikkelen, unntatt nokre andre underoverskrifter som er til for å illustrere at avsnittet handlar om eit nytt tema. Noko som er litt spesielt med denne artikkelen er at det til tider er skrevet med fet skrift i enkelte setningar. Min oppfatning av dette er at forfattaren gjer det for å først informere med fet skrift, og så underbyggast påstanden grundigare. Eg synast dette var eit godt virkemiddel å bruke i denne artikkelen.
Biletbruk
Det er ikkje mykje biletbruk i denne artikkelen, men eg synast filmen tar over biletas jobb i denne artikkelen. Filmen inneheld mange levende bilete, og gjer at artikkelen blir meir spennande å les. Seinare i artikkelen er det et bilete, men dette er ikkje eit veldig spesielt bilete som fangar lesaranes merksemd på ein spesiell måte. Dette bilete er av landbruksministaren, og er relevant til avsnittet der han uttalar seg om kor sjokkerande hans syns bileta frå dyrebeskyttelsen var, men som sagt gjer det ikkje saka noko meir interessant å lese.
Intervjuar
Denne artikkelen inneheld mange intervjuar, noko som gjer at artikkelen blir meir truverdig. Eg synast det er et bra virkemiddel, fordi man får sett fleire synspunkt og sider av saka. Intervjua er om folk som har fagkunnskap og jobbar innanfor temaet dyrevelferd og pelsdyr. Dei fleste intervjua er frå folk som står på dyras side, så viss man skulle fått enda fleire synspunkt i saka kunne ein ha valt å intervjua for eksempel ein som driver med pelsdyroppdrett.
Min eiga meining om saka
Nå som eg har analysert artikkelen ønskjer eg å si eit par setningar om kva eg sjølv synast om saka. Eg synast pelsdyroppdrett er å bryte dyrevelferdslovane. Pelsdyr må stå i tronge bur, og dei får ikkje brukt alle sine naturlege instinkt. Dette gjer dyra svært stressa, og mange utviklar sjukdommar og skadar.
Dette var ein liten analyse om avisartikkelen og kort om min eigen oppfatning av saka. Viss dykk lurar på noko eller ønskjer å gi meg ein tilbakemelding på analysen er det berre å legge igjen ein kommentarJ Kanskje har dykk noen eigne meiningar å dele om pelsdyroppdrett?
--Erlend--

mandag 8. november 2010

Taylor Swift - Love Story

Sangen er skrevet og spilt inn av Taylor Swift, og du finner den på hennes andre studio album, Fearless.

Videoen vant en CMA award under kategorien Music Video of the Year den 11. November 2009.
Sangen ble sluppet den 12. september 2008 og allerede i November samme året lå den på toppen av Billboard country char. Det var denne sangen som ga Taylor Swift sitt store gjennombrudd, og hun ble kjent utenfor Nord-Amerika og Australia. Sjangeren er Country pop. Medvirkende i videoen er Taylor Swift som Juliet og Justin Gaston som Romeo.




Tema, tekst og handling
Taylor synger om forbudt kjærlighet, og om et forhold som ikke er godtatt av samfunnet. Det er tydelig at det er to hovedpersoner i denne sangen, Romeo og Juliet. I mange av dagens musikkvideoer, filmer, bøker og tv-show finner vi intertekstualitet, det finner vi også i denne musikkvideoen. Historien som blir fortalt spiller på både Romeo og Juliet og Pride and Prejudice, og handlingen i videoen følger delvis disse historiene. Teksten i sangen er intertekstuell med Romeo og Juliet fordi starten er lik, mens historiene har forskjellig slutt. I videoen ser vi Taylor stå på verandaen og vente på sin versjon Mr. Darcy, akkurat som Elisabeth i Pride and Prejudice, det at en person referer til en annen person er intertekstualitet som hyppig blir brukt i den moderne populærkulturen.  At de to hovedpersonene blir sammenlignet og gjenkjent fra historien om Romeo og Juliet (skrevet av Shakespare) gir en slags underbevisst påvirkning av hvordan man skal tolke sangen, fordi alle kjenner den opprinnelige historien. Taylor skal selv ha utalt at hun skrev sangen til en kjæreste som var litt på kant med samfunnet, og det var derfor hun valgte visse linjer som: "this love is difficult, but it is real" og ”I love you, and that is all I know." Man kan ikke alltid være sikker, og ha kontroll over hva som skjer. Og at når samfunnet gjør kjærlighet vanskelig, må man stole på at kjærligheten er sann.

Scenene fra nåtiden er filmet på Cumberland University i Lebanon, Tennessee, mens scene fra slottet i skogen er filmet på Castle Gwynn rett utenfor Murfreesboro, Tennessee. Ut fra lyssettingen og kameraføringen i starten av videoen kan man anta at det er en kjærlighetshistorie involvert. Lys, komposisjon, kameraføring og farger kan brukes aktivt for å få fram et budskap. For å få fram den ønskede helheten spiller man også på assosiasjoner til filmer og bilder man har sett tidligere. I en musikkvideo blir dette forsterket ved hjelp av musikken, som er et viktig hjelpemiddel.


Filmtekniske grep og virkemidler
Det er noen hovedsettinger i musikkvideoen og her går kameraføring, bruk av farger og kontraster mye igjen.

Når Taylor er alene i tårnet er fargene lyse og myke og bildet er litt blurry. Settingen blir drømmende, som en uoppnåelig drøm. Taylor blir filmet mye nedenfra, noe som vanligvis er et tegn på makt, men pågrunn av fargene og lyset kan det i denne sammenhengen virke litt fjernt, og enda mer drømmende. Taylor virker nesten guddommelig der hun står, og dette er en kontrast til når hun filmes ovenifra, hvor hun virker sårbar. I disse scenene flytter kameravinkelen mye på seg, opp og ned, frem og tilbake, og dette virker også som en kontrast til, og forsterker når ansiktet til Taylor er i fokus. 

I de første scenene hvor vi ser de to er sammen er det rask kameraveksling, som gjør en litt forvirret stemning, samtidig som det får frem at det er en slags spenning mellom de to. En mørkere, mystisk og litt spennende filming skaper spenning og man lurer på hvordan forholdet utvikler seg og hva som kommer til å skje. Det er her man først legger merke til lyset som skinner igjennom nesten alle scenene i videoen, enten lys fra sola, stearinlys eller en lykt, det at et lys alltid finnes i bildet kan være et tegn på håp, og det gir en romantisk stemning.

På slutten ser vi at han kommer tilbake, og lyssettingen blir en annen. Det lyset som har skint igjennom hele videoen, er nå blitt til en soloppgang. Det er veldig mye fokus på ansiktsuttrykk og man kan lett lese hva de tenker og føler. Når det før i filmen har vært brukt mye bevegelse i filmingen, eller vekslet mellom bilder, er det her de to som er i sentrum, og kameraet snurrer rundt de to, så man får en følelse at akkurat nå, handler det bare om oss.

Det er mange virkemidler som er brukt for å få fram tema og budskap, men også for å skape stemning, håp og nysgjerrighet. Noen er nevnt over, men her kommer noen flere. Videoen åpner med at vi ser et bygg, som tydelig er skolen hun og han går på, det filmes nedenifra, og det gir en overveldende følelse, jeg tror dette skal si oss at skolen har en dominant rolle, eller mening om forholdet mellom disse to. Når han forlater henne filmes det ute i skogen, et bilde som vises er en blomst med en uklar statue i bakgrunnen, plutselig endres fokus, og blomsten er uklar og statuen veldig tydelig. Det er en bedene statue, og dette kan være et frempek på at han kommer tilbake. Generelle kameravinkler brukes også som et virkemiddel. Når de to er sammen filmes de mye ovenifra i fugleperspektiv, og det virker som om det er en overmakt som sier at dette skal gå bra. Froskeperspektivet, nedenifra, brukes når hun er alene, og hun føler kanskje ikke at hun når ned til han. Det er brukt mye visuelle kontraster som dette i videoen, mens det ikke er brukt mye farge- og lyskontraster.

Det filmes mye at de holder hender, et symbol på at de holder sammen. Da er hendene sentrert i bildet og dette gir en dominans. Når hun filmes alene er det gjerne med henne i det gylne snitt i bildet, og det skaper en god balanse og en herlig følelse.  Når paret filmes sammen er de to i senter i bildet, noe som spiller tilbake på at det er disse to som er hovedpersonene. Jeg syntes de har vært flinke til å skape en balanse i bildet til enhver tid, og jeg opplever i alle fall ikke en følelse av at bildet til noen tid "velter" ved at det skjer mye på kun den ene siden av bildet. Et eksempel på det er når hun går ut i skogen, kommer hun inn på høyresiden, men det ligger et tre diagonalt hun må gå under, dette skaper balanse i bildet, samtidig som det skaper spenning.

Den aller siste scenen i videoen, stopper kameraet opp, og det smilende paret er helt i fokus, før skjermen mørkner. Dette gir en følelse av at det skal gå bra.

Forholdet mellom tekst, melodi og bilder
Det er en klar sammenheng mellom det vi ser og det vi hører. Flere ganger ser øyet akkurat det øret hører. Noen detaljer i teksten, som blant annet muntlig tale er utelatt i videoen, men da spiller det vi ser en egen handling ut i fra det vi har hørt før, eller vi ser Taylor som står og venter, noe som er en del av helheten i sangen.
Melodien i sangen er veldig enkel og myk, og instrumentene de har brukt er banjo, gitar, bass, trommer og fiolin, som gir en enkel rytme og romantiske toner. Tempoet på melodien stiger i takt med handlingen, og øker en del i refrengene, for å synke ned til et behagelig tempo på versene, etter andre refreng kommer en instrumental, rolig del, og dette hører nok sammen med at dette er den tvilende delen, kommer Romeo tilbake? Plutselig ser hun han, og tempoet øker til et klimaks, før det igjen synker og avsluttes med setningen ”Cause we were both young when I first saw you..”
Vi finner ingen støtende, råe eller urovekkende bilder eller strofer i sangen eller videoen, og det vekkes ingen provoserende eller urovekkende tanker av det man hører eller ser.
Jeg mener at det umulig å si hva som har mest betydning for sangen, om det er teksten, melodien eller videoen. Men det jeg tror etter å ha hørt sangen tusen ganger og sett videoen like mange ganger, er at det helhetlige bildet har mye å si.

Min mening
Jeg syntes dette er en utrolig fin musikkvideo, og alt har virkelig klaffet. Den skiller seg ut fra mange musikkvideoer ved at den forteller en historie, uten at det medvirker jenter som danser i minimalt med tøy, alkohol og penger, det er heller ikke en sang som klager, eller skryter. Det er også dette som gjør at det går an å se videoen mange ganger, og høre sangen om og om igjen. Musikkvideoen retter seg nok mot unge jenter, og ettersom kjærlighet er et tidløst tema, og ved å bruke historier som Romeo og Juliet og Pride and Prejudice som inspirasjon treffer Taylor midt i blinken. Før jeg begynte på analysen var dette bare en fin sang med en vakker musikkvideo, men etter å ha satt meg inn i det er det så utrolig mye mer å si. Det som gjør sterkest inntrykk på meg er hvordan hun klarer å fortelle en historie igjennom en sang, samtidig som underbevisstheten vår fanger opp små ting i videoen vi ikke tenker over, men som er med på å styrke vår tolkning.


Kilder:
http://www.youtube.com/watch?v=8xg3vE8Ie_E&ob=av2e
http://www.metrolyrics.com/love-story-lyrics-taylor-swift.html 
http://en.wikipedia.org/wiki/Love_Story_(Taylor_Swift_song)
http://wiki.answers.com/Q/What_instruments_are_played_in_the_song_love_story
Og tusen takk til Cathrine Bjelke, du var til stor hjelp!

Håper dere liker analysen min! Er dere enige eller uenige med mine synspunkter?
-Eva

fredag 5. november 2010

Filmanalyse: The Notebook


The Notebook


Tittel: The Notebook (Dagboken)
Sjanger: Kjærlighet, drama
Skuespillere: Gena Rowlands, James Gardner, Rachel McAdams, Ryan Gosling
Utgivelses år: 2004
Varighet: 2 timer

                                                        Hva handler filmen om:
Filmen handler om en mann og en kvinne som bor på et pleiehjem for eldre. Han leser en historie fra en dagbok, for kvinnen som lider av sykdommen Alzheimer. Dagbokhistorien handler om en sommer der to unge mennesker, Allie og Noah forelsker seg. Hun kommer fra en rik, konservativ familie, han fra en fattig og uformell.  Året var 1940, på den tiden var ikke forhold på kryss av samfunnsklasser akseptert bland overklassen. Derfor splitter foreldrene de unge turtelduene, fordi de mente at Noah ikke var bra nok for Allie. De lever fra hverandre i 7 år bærende på et savn. Noah skrev brev til Allie hver dag i et helt år, uten at hun noen gang fikk brevene. Under 2. verdenskrig jobber hun som sykesøster, der hun møter en rik foretningsmann som hun senere blir forlovet med. I løpet av bryllupsforberedelsene ser hun en artikkel om Noah i den lokale avisen. Han har realisert drømmen sin om å fikse på et 200 år gammelt hus. Allie bestemmer seg for å oppsøke han, der også følelsene de hadde for hverandre dukker opp igjen. Allie må derfor bestemme seg for hvilken vei hennes hjerte vil gå.  Men, du glemmer aldri din første kjærlighet.

VIRKEMIDLER:
Handlingsgangen:
Handlingen hopper frem og tilbake i tid, der vi først starter på pleiehjemmet i nåtid. Deretter går man tilbake i tid, der man får se hvordan de møttes, og frem og tilbake så si hele tiden. Ender tilslutt der filmen startet i nåtid.
Konflikter i filmen:
Konflikter gjennom filmen er samfunnskillet mellom personene, og at kjærlighet ikke kan baseres på status i samfunnet. På den tiden handlingen er fra, var det utenkelig at man skulle være sammen med mennesker fra andre samfunnsklasser. Derfor ville ikke foreldrene til Allie at hun skulle ha noe med Noah å gjøre, noe som skaper konflikter. Moren holdt også brevene som Noah skrev skjult for Allie, for å hindre dem i å være med hverandre, og at hun heller skulle satse på en rik mann.
Lyd/Bilde:
I den første scenen ser vi en person, som er ute og ror på et stille vann i solnedgangen. Solnedgangen gir en rød, og varm farge, og det spilles rolig pianomusikk, som flyter i takt med båten.  Med slike virkemidler, kommer vi i den rette stemningen, og vi ser med en gang at det er en film som skal ta oss med på en trist, hyggelig og en stemningsfull reise.  I tillegg ser vi noen fugler fly rundt, som er et tegn på fred. Det er også filmet i et rolig tempo, der bildene glir i hverandre.
Naturlige lyder er også med på å skape en stemning i filmen. For eksempel på tivoliet, der man hører latter og karuseller i bakgrunnen. I andre scener, der biler kjører forbi, Allie som hopper i vannet, bølger som treffer land, fuglekvitring, regn, torden og gresshopper.
I en av de siste episodene i filmen, er Noah og Allie ute i en robåt med fugler som svømmer rundt dem. Lyden av årer som treffer vannet i en rolig bevegelse, med lett fløytemusikk og en hyggelig dialog, gjør at vi blir emosjonelt engasjert i det som foregår.
Etter hvert begynner det å tordne og regne noe som er med på å skape en økt spenning, i tillegg til nye fargetoner og lyssetting. Dette er en intens og en av mine yndlingsscener da det begynner å regne, og de begge finner ut at det er de som hører sammen.
På noen steder har de valgt å ta bort musikken, for at vi skal fokusere på dialogen.
På slutten da paret ligger på sykehuset har de fått til stemningen ved å bruke en kald, blåfarge sammen med musikken, slik at vi som seere blir følelsesmessig berørt.
Filmen har også to scener der Noah og Allie danser sammen som unge i begynnelsen, og i slutten av filmen når de er gamle. De har valgt å bruke samme sang, slik av vi kan trekke en parallell mellom parene.
Kameraet har også et rolig tempo, og riktige bruk av lyd, noe som har fått frem de følelsene som var meningen å få frem.


Kostymer:
I tillegg til at årstallet blir nevnt, da vi går tilbake i tid for å se hvordan de møttes, skjønner man hvilket årstall det er ved å se på klærne, håret og væremåte.
Allie, bruker kjoler som går rett under knærne, noe som er typisk for den tiden. Håret er enten krøllete eller fint satt opp. Noah, som kommer fra en mer fattig familie, bruker også typiske klær fra den tiden.
Måten man også ser hvordan tiden går, er på for eksempel skjegget og håret til Noah, og Allie har fått en mer voksen stil.  
Min mening:
”The Notebook” er en sterk, kjærlighetsfilm om to personers første kjærlighet. Den er gripende, trist, og ikke minst god. Etter filmen satt jeg igjen med en sår, men likevel varm følelse, som tyder på at filmen virkelig har satt spor hos meg. Det er en av mine yndlingsfilmer, og jeg gråter hver gang jeg ser den. Det at de hater hverandre like mye som de elsker hverandre, og vil ha hverandre men ikke kan, gjør filmen veldig sårbar og verdt å se. Filmen passer for folk i alle aldere, og kan sees av både gutter og jenter. Jeg anbefaler alle å se den, og gir den terningkast 6!


 Her kan dere kose dere med trailern:

-Caroline

Kilder:
-Filmen
-http://www.filmweb.no/trailere/article70440.ece
- http://www.nfi.no/barnunge/skolefilmutvalget/filmanalyse.html
-Wikepedia
-http://www.lydogbilde.no/the-notebook.4600001-45380.html